Galdhøpiggen 2006
English version is available here.
Lørdag 5 august 2006 tok jeg turen fra Spiterstulen til Galdhøpiggen (2469 moh). Opprinnelig skulle dette være en tur sammen med to andre kompiser fra LA1FDG LA Field Day Group, men uken før så fikk den ene prolaps i ryggen og den andre ble syk. Jeg hadde jo avsatt helgen til å dra til Galdhøpiggen. Jeg såg derfor ingen grunn til å forandre på disse planene, og bestemte meg for å dra likevel. Jeg bestemte meg for å kjøre med mitt eget kallesignal i stedet for LA1FDG's kallesignal. På veien opp benyttet jeg også anledningen til å få med meg toppen på Svellnose (2272 moh) og Keilhaus topp (2355 moh) siden Turistforeningens sti går like ved disse toppene. Været var strålende og jeg gikk i kortbukse og T-skjorte hele veien til topps. Siden liggeunderlaget mitt var bundet utenpå ryggsekken, var det mange som stoppet og spurte meg om jeg skulle sove på toppen. Jeg svarte bekreftende på dette.
Stien
er godt merket hele veien, så selv ukjente kan lett ta seg til topps, i hvert
fall når været var så godt som det var denne dagen. Når været er dårlig stiller
det seg selvsagt annerledes.
På grunn av den tunge ryggsekken var jeg nøye med å ta det rolig på vei opp. Jeg skulle sove der oppe, derfor var det ikke noe som hastet. Jeg hadde jo hele ettermiddagen på meg.
På vei opp var det en god del reinsdyr å se. På grunn av varmen hadde de trukket seg opp på breene for å bli kvitt insektene og for å kjøle seg ned. Det var mang en ivrig fotograf som drog frem telelinsene for å forevige reinsdyrene. Reinsdyrene lot ikke til å bry seg nevneverdig av alt oppstusset, sannsynligvis er de så vant med å bli fotografert at de nok hadde blitt fornærmet om folk gikk forbi uten å bry seg. På forskjellige dialekter og tungemål kunne jeg høre at det ble forklart til barna at det både var Julenissens trekkdyr, samiske rein fra Kautokeino på sydenferie og villrein. Sannheten var nok heller at disse reinsdyra tilhørte lokale bønder.
På toppen var det folksomt, ettersigende hadde det vært over 800 mennesker på toppen den dagen. De aller fleste hadde derimot rukket å begynne på nedturen igjen da jeg kom opp. Uten større problemer fant jeg meg ly bak noen store steiner nær toppen og begynte å lage meg mat. Mat smaker alltid godt når man er på tur!
Jeg snakket hele kvelden med Erlend, som skulle bo på toppen i 6 uker. Han jobbet for eierne av hytta på toppen, og solgte kaffe og pølser om dagene. Kveldene benyttet han til å rydde søppel etter turistene som han siden brente. Prisene i kiosken på hytta er noe stive, men de fleste later til å bære over med dette. På grunn av beliggenheten må det meste bæres opp, og de fleste som kommer til toppen er nok takknemlige for at det er noen andre som har båret opp sjokoladen for dem.
Til tross for en del vind, var det varmt og godt nede i soveposen, og jeg hadde ingen problemer med å sove gjennom natta.
Jeg våknet opp til nok en nydelig dag. Etter frokosten rigget jeg til antennen mellom sikteskiven på toppen og en vandrestav, jeg satte den andre staven som støtte under balunen.
Jeg hadde med meg en ICOM IC-703 transceiver, den har innbygget antennetuner og 10 watts utgangseffekt på HF og 50 MHz. Selv med bare 10 watts utgangseffekt har jeg hatt flere gode transatlantiske kontakter med denne transceiveren på SSB. Til strømforsyning hadde jeg med meg et enkelt 7,2 AH batteri, dette er nok til å operere i mange timer med IC-703. Dessverre er dette lille batteriet et blybatteri, og det merkes, det veier 2,7 kg, faktisk mer en transceiveren. Men slike batterier er billige, lette å lade og enkle å få tak i og ikke minst velprøvde. Antennen jeg hadde med meg var en enkel dipolantenne for 20 m, med litt flaks håpet jeg å kunne tune denne også på 17 m. Når antennen var på plass viste det seg at det ikke lot seg gjøre å tune den på andre bånd enn 20 m. Det skyldes trolig den lave høyden over bakken antennen hang på. Jeg har tidligere tunet denne antennen på 17 m uten problemer, men da har den hengt høyere. For å spare vekt hadde jeg kun med meg ca 3 m med koaksialkabel. Jeg plasserte derfor transceiveren rett nedenfor antennens fødepunkt.
I løpet av kort tid hadde jeg snakket med radioamatører i både Tyskland, Ukraina og Italia. Det spesielle QTH'et vakte mye oppmerksomhet, særlig blant tyske stasjoner som ofte hadde en forbløffende stor kunnskap om norsk geografi og norske fjell. En hadde sågar vært på toppen av Galdhøpiggen selv. Etter en lengre forklaring om den spesielle norske bokstaven Ø til en spansk stasjon gikk jeg over til OE neste gang jeg ble bedt om å stave Galdhoepiggen.
Etter hvert kom det flere og flere nysgjerrige til som lurte på hva jeg holdt på med. Det ble derfor ikke særlig mange QSO'er siden jeg i stedet ga meg til å fortelle om amatørradio og om hvordan utstyret virket.
Ett par av de på toppen hadde radioamatører som naboer, og kom nok hjem med noe litt utenom det vanlige de kunne fortelle naboen.
Det var tydelig at folk ble imponerte når de med egne ører kunne høre europeiske og amerikanske stasjoner like klart som sidemannen med dette enkle utstyret oppe på toppen, mens de selv slet med å sende tekstmeldinger. (Galdhøpiggen er så vidt dekket av Telenors GSM basestasjon nede på Juvasshytta.)
Traskesnakkeren, en Kenwood TH-7E, måtte også behørig demonstreres og mange kommenterte at størrelsen var mye mer hendig enn på deres egne walkie talkie apparater.
Mange av de nysgjerrige var positivt overrasket over denne måten å kombinere amatørradio og friluftsliv. De spurte hvor de kunne finne flere opplysninger og jeg fortalte de da hvordan de kunne komme i kontakte med sine lokale radioamatørgrupper.
En større operasjon fra Galdhøpiggen ville helt klart hatt en betydelig reklamegevinst for amatørradio. Det er en fin måte å få demonstrere i praksis hvordan man selv kan komme i kontakt med hele verden bare man har lisens. Da bør man sette opp en shack og antenner et stykke nedenfor toppen og hytta slik at man kan operere og demonstrere amatørradio uten å forstyrre alle som ønsker å nyte utsikten fra toppen.
73 de LA8OKA Martin
This page was last updated 13.05.17 .